Spillrom
| Sjiraffen | 6 |
| Krokodillen | 1 |
| Elefanten Turneringsrom | 0 |
| Innloggede | 7 |
Mobilspill
| Pågående | 9 075 |
Forumkategorier
| Brukere | Innlegg | |
|---|---|---|
| Lisas | 2009-12-30 03:05 | |
 | mamma og nye kjæresterier Sikkert helt feil forum dette her, men kan jo hende noen tilfeldigvis har erfaring! Jeg ble skilt for tre år siden, og har ikke hatt noen kjæreste etter det. Nå har jeg møtt en mann som jeg ønsker at mine barn på 10 og 13 år skal hilse på og etterhvert bli kjent med. Fortalte dem derfor for noen uker siden at jeg hadde møtt en mann jeg liker veldig godt. Min datter på 13 reagerte med voldsomt sinne og ble veldig lei seg. Jeg prøvde å fortelle at hun selvfølgelig fortsatt ville være det viktigste i livet mitt, men hun bare holdt seg for ørene på barnslig vis, og ga klar beskjed mens tårene rant at hun ikke ville høre noe om et sånt tema. Har i ny og ne forsøkt å nærme meg emnet igjen, men jeg blir blankt avvist og hun løper inn på rommet sitt og nekter å snakke om det. Hva gjør jeg med sånt da? Det er jo ikke riktig at hun skal bestemme over meg, og la henne få vilja si på at jeg ikke skal ha en kjæreste. Samtidig ønsker jeg selvfølgelig å ta hensyn til henne. Noen som har gode råd? Skal jeg vente i uviss tid på at hun finner det for godt i det hele tatt ville snakke om det? Har noen erfaring på hva som lønner seg både for dattera, meg og kjæresten? | |
| Ø N | 2009-12-30 03:30 | |
 | Hvorfor skal barna møte han som din nye kjæreste ? Må da være bedre og møte han tilfeldig ett sted der det finnes ett spisested som barna og han blir litt kjent med hverandre. Skjønner godt barnas reaksjon jeg der de får presentert mammas nye kjæreste uten at de på forhånd har møtt vedkommende. En annen ting som også er greit etter min mening for deg er å se om denne personen faktisk trives og takler samværet med dine barn. Til syvende og sist så blir det som du sier at barna er det viktigste i livet ditt så da bør jo en del forutsetninger være på plass før vedkommende får statusen som mammas nye kjæreste ? | |
| maf | 2009-12-30 06:43 | |
 | Nå kjenner jeg ikke barna dine, eller din situasjon, men jeg har jobbet mye med barn og unge og kan kanskje hjelpe LITT her... Det er stor sannsynlighet for at din datters reaksjon egentlig ikke bare har med den nye mannen å gjøre - men hennes drøm og håp (om enn ørlite) om at mamma og pappa skal finne sammen igjen så dere blir den 'gamle' familien igjen. Mange barn, og det gjelder faktisk særlig jenter på hennes alder, slipper ikke denne drømmen før det kommer en ny inn i bildet - og det kan være en voldsomt vanskelig ting å erkjenne. Jeg syns du skal prøve å snakke med datteren din om at dette gjelder DEG. DU er forelsket, DU vet at du ikke kommer til å finne sammen med pappa igjen, DU trenger en annen voksen å dele livet med, DU har lyst til å være glad! Datteren din er gammel nok til å forstå mange ting - og jeg tror ikke du kan 'lure' henne med at det bare er 'en du kjenner'. Det er der heller ingen grunn til. På den andre siden er hun i en alder hvor hun trenger tid til å skrike og smelle litt med dørene, og den tiden bør du gi henne. Jeg syns du skal la henne (og sønnen din) venne seg til tanken om at du faktisk HAR en kjæreste, før du presenterer ham for barna dine. På denne måten tar du hensyn til henne, mens du samtidig viser henne at du selv bestemmer over ditt liv. Nyt tiden hvor dere bare er kjærester med voksentid sammen, det kan også være en positiv ting for kjæresten din å blir ordentlig kjent med DEG før han blir kastet inn i stefar-rollen. Lykke til! | |
| Mina75 - Ikke medlem lenger | 2009-12-30 10:39 | |
 | Enig med Ø N, ikkje så dumt å bare innviter han hjem til middag, eller no anna som inkluderer ongan. Ikkje presenter han som kjæresten din, men bare som en venn. Skjønne at det kan vær tøft før ongan å oppleve at mamma skal vær sammen med non andre enn sin egen far, men det ordne sæg nok etterkvært, men de må gjennom en modningsprosess som kan ta tid. Du skal se Lisas, at til slutt vil alt ordne sæg :D | |
| liselotta | 2009-12-30 10:41 | |
| Kanskje du bør legge deg tidligere, slik at du er opplagt om dagen? Før du vet ordet av det så har både kjæreste og datter vendt deg ryggen...... Tulla! Jeg ble RØRT da jeg kikket på profilen din! Helt fersk på ordspill, men allikevel ser du verdien av forum. En ektefødt ordspiller ;-) | |
| snuppilura | 2009-12-30 11:23 | |
 | Jeg er selv skilt med barn og det å presentere en ny kjæreste for barna kan være en delikat affære. Det viktigste å presisere er at det er faktisk DU som bestemmer hvem du skal møte, ike barna. Det er en voksen avgjørelse. På den annen side vet vel alle med en tenåring i hus hvordan en slik kommentar vil bli møtt.... Jeg ville ikke invitere han hjem første gangen de møtes. Hun vil mest sannsynlig synes at hjemmet er hennes territorie og ergo kan hun oppføre seg som hun vil. Neutral grunn er bedre og la han for all del ikke bli med hjem etterpå slik at de får fordøyet det litt. Det er nok også lurt å være forberedt på at hun ikke kommer til å være sukkersøt mot din nye.. Ikke gjør noe stort nummer av det. Hun er tenåring og er nesten programforpliktet til å skape drama. Videre er barn utrolig flinke å gjennomskue "bestikkelser". Ikke la han "kjøpe" seg inn gjennom å gi barna kule ting i starten. Det er han de skal møte, de skal ikke ha en ny bankkonto. Du bestemmer over situasjonen, men gi de tid å venne seg til tanken og til han, og gi de også lov til å reagere. Ellers generelt syns jeg ofte at barn blir involvert litt for tidlig. Det er liten vits å introdusere de før man er sikker på at det er alvor med forholdet. Stort lykke til og la oss få vite hvordan det gikk! | |
| diabolo - Ikke medlem lenger | 2009-12-30 11:44 | |
| Her er helt klart adopsjon veien å gå. Så kan du rømme til Costa Rica med den nye kjæresten etterpå. Når du har ankommet Costa Rica skal dere ta første tog til den vesle byen Guacimo oppe i fjellene. Der kan du arbeide på bananplantasjene hele dagen, mens kjæresten driver dank i byens trivelige lille taverna. | |
| Oheidia | 2009-12-30 11:45 | |
 | Enig med ØN og de andre her. Snuppilura foreslå også nøytral grunn å møtes på i begynnelsen. Det er veldig viktig. Jeg og min søster bodde sammen med bare en far fra jeg var ni år (mor døde) og jeg vet ikke hvor mange damer jeg møtte. Han hadde så vidt møtt dem selv før han tok dem med hjem. Det var bare veldig lite lurt og selv om vi to søstrene var snille og imøtekommende så ga det oss en veldig utrygghet i oppveksten. Han startet mange forhold i"stua" vår på vår hjemmebane og ingen av dem fungerte. Han traff en dame da jeg var 18 år og da var jeg på vei ut av rede (ikke orket jeg flere av hans potesielle kjærester). Hun var ei fornuftig dame og de møttes mest utenfor vårt hjem og de giftet seg etterhvert. Så, nå har han heldigvis det bra igjen. Av erfaring er det lurt at man introduserer en person som en god venn og ikke som kjæreste med en gang. Din datter skal ikke få bestemme at du ikke skal ha ny kjæreste. Du må gi henne tid til å venne seg til tanken på at det kan komme en ny kjæreste inn i hennes og deres liv. Snakk med henne om dette. Din nye kjæreste bør se sin rolle oppi dette og gi tid. Ikke stille noen ultimatum og ikke be deg om å velge mellom han og døtrene dine. Da er han ikke mye verdt. Håper resultatet blir at han og du blir kjærester og at jentene ser at mamma har det bra og at dette kommer dem også til gode (for en lykkelig mamma som har noen å dele livet med har kanskje enda mer overskudd også til barna). Lykke til i alle fall. | |
| Wibef - Ikke medlem lenger | 2009-12-30 13:24 | |
| Da jeg introduserte min kjæreste og nå samboer til storebarna gikk det veldig greit. Delvis fordi hadde faren allerede gått opp løypa for meg med å etablere seg på nytt, delvis fordi ungene mine er veldig trygge, delvis fordi de bodde annenhver uke hos meg, men mest fordi min samboer og kjæreste liker å være sammen med barn og lot seg sjarmere av barna mine. | |
| HanneM | 2009-12-30 14:17 | |
| Her er jeg faktisk helt enig med noen av de over her.. Er kanskje unødvendig å svare da, men jeg har erfaring med akkurat dette. :-) Jeg tror ikke det er det faktum at du har fått en kjæreste som plager datteren din, men drømmen om deg og pappa som har bristet. 3 år er lang tid i et barneliv, og i alle disse årene har barna dine fått ha deg for seg selv, uten innblanding av andre kjærester mens drømmen om kjernefamilien har fått gro. Det er klart at det får litt reaksjoner når du nå forteller dem dette, men la begge barna venne seg til tanken. Som noen over her sa, kunne du kanskje med fordel introdusert han som venn til å begynne med, men jeg forstår at "skaden" allerede er skjedd, så det ikke går lenger. Så da får du arbeide ut fra det du har nå! :-) Etterhvert går det an å lage litt planer, fortelle at den og den dagen skal du og din kjæreste ut å spise f.eks, og at du og han ønsker at de skal være med. Her får de gjøre et valg, enten blir de med eller ikke! Men DU må gjennomføre avtalen uansett! Barna er ganske store, og forstår at du har et liv du også, men at du kommer til å skjøtte dem på lik linje som før. Dette vil gå seg til, bare vær konsekvent, trygg, kommuniser, åpen for å lytte og legg fakta på bordet. Lykke til! :-) | |
| mymlen | 2009-12-30 15:00 | |
 | "Hva gjør jeg med sånt da? Det er ikke riktig at hun skal bestemme over meg, og la henne få vilja si på at jeg ikke skal ha en kjæreste. Samtidig ønsker jeg selvfølgelig å ta hensyn til henne" skriver du. Nettopp! Der har du jo svaret selv... HUN kan ikke diktere deg til å gi slipp på muligheten til å oppleve "voksen"-kjærlighet i livet ditt, selvsagt. Men du kan da heller ikke diktere henne til å etablere et forhold til den mannen DU har valgt? Vis respekt for henne ved ikke å forlange dette. Nyforelskede har ofte dårlig tid, og ønsker omgivelsenes aksept for valget vi har gjort. Når vi er unge er det foreldrene våre vi stolt viser fram den utkårede til, og som fraskilte er det våre barn vi vil ha velsignelse fra. Mne det er vel strengt tatt ikke barns rolle... Ting Tar Tid. Så smør deg med den berømte tålmodigheten. Og vis respekt for datteren din. Så får du nok tilbake i bøtter og spann... Lykke til! :) | |
| elinsnupp | 2009-12-30 19:01 | |
 | Kjære vene, er jo ikke en liten unge, men en tenåring- ikke la henne trasse og gjøre dette vanskelig. En prat om foreldre som finner nye kjærester, men at hun vil være i fokus burde gjøre mye, så får hun bruke tiden til å la det synke inn. Kall en spade for en spade, mener jeg. Med så store unger, blir det kanskje litt teit med "en venn" opplegget. Hva da når dattern din skjønner du har kjæreste- vil hun få økt tillit fordi du løy? | |
| Lisas | 2009-12-30 19:53 | |
| Takk for mye klok respons og at dere ville dele erfaringene deres med meg. Vedr. anbefalingen om å introdusere han som venn først, så er det som HanneM skriver, "skaden" er allerede skjedd. Så det toget har gått. Tror jeg skal gripe ideen om å invitere henne ut på noe, så kan hun selv avgjøre om hun blir med. Hovedproblemet er imidlertid fortsatt at hun ikke ønsker å snakke om det i det hele tatt, men jeg får nok bare prate i vei likevel. Mange av dere har med i svarene at hun må få tid på seg til å la dette synke inn. Det er jeg helt enig i. Men hvor lang tid snakker vi her før hun i det hele tatt er villig til å snakke om temaet? 6 uker har jeg ingen problemer med, men 6 måneder er ikke ok. Følg med,- fortsettelse følger ut på nyåret:-) | |
| Fiskekroken | 2009-12-31 03:10 | |
 | Du er en tålmodig sjel om du aksepterer taushet og ørelukkethet fra henne i 6 uker. | |
| mymlen | 2009-12-31 18:54 | |
| Hvor lang tid..? Kanskje du kan spørre henne selv om det? Det er så individuelt. Men én ting vet jeg av egen erfaring (og "profesjonelt") og det er at NETTOPP fordi hun er tenåring og ikke en lite unge, må du la henne være med og sette premissene. Ikke for OM du skal ha en kjæreste eller ikke, men for hvor involvert hun skal bli i ham den første tiden. Tenårene er en ekstremt sårbar tid. Og i motsetning til det lille barnet, så stoler ikke tenåringen blindt på oss foreldre, eller godtar uten videre alle våre forlangender. Om 5 år er hun myndig - så i løpet av de neste 5 årene må du la henne sakte men sikkert få mer og mer råderett over eget liv. Den vanskeligste balansekunsten i verden for oss foreldre! Men det blir etterhvert ganske umulig å tvinge henne. F.eks til å snakke.. Akkurat som det lille barnet, bruker hun de strategiene hun har til disposisjon. Jeg tror jeg ville gjort det du foreslår selv - prat som normalt til henne, ikke legg så mye vekt på om hun er taus. Prøv å formidle aksept for følelsene hennes - men at du ikke aksepterer "våpenet" hun bruker. Og selv med tenåringer i huset - så hviler ansvaret for samspillet i familien først og fremst på oss voksne. Tenåringen er liten og stor på en gang. Og hvem ønsker egentlig å være 13 år igjen...? | |
| tusjan | 2010-01-01 12:09 | |
| Da jeg ble skilt var jeg fast bestemt på at ingen mann skulle inn i mitt hus så lenge barna var i den mest sårbare alderen. Min datter var tolv da dette skjedde. Tror du bør tenke deg om og ta noen runder med deg selv om hva som er viktigst. Dine egne følelser eller barnas. Gi dem i hverfall litt bedre tid til å venne seg til en ny mann. | |
| lunefulle | 2010-01-01 12:12 | |
| Her har jeg erfaring fra motsatt side, mine foreldre skilte seg og fant sine respektive nye da jeg var tenåring. Det var veldig tøft, og som er nevnt i tråden, var egentlig problemet at det ble så tydelig at mor og far ikke ville finne sammen igjen. Mitt råd er: Snakk til henne som voksen. Mine foreldre tok hensyn til meg i form av å sette seg ned hver for seg med meg, og forklarte hvor viktig mine følelser var. Da følte jeg meg tatt med på råd, og selvom de sannsynligvis ikke ville gitt opp kjærestene sine uansett hva jeg sa, så skapte det en følelse av forpliktelse. Forpliktelse til å oppføre meg like modent og voksent som jeg ble behandlet. Det tok en stund før jeg møtte de "nye", men da var temaet allerede behandlet, og det var ikke noe "grums" som ikke var snakket om. Så vi kunne møtes med blanke ark så og si. Barna dine vil komme til å unne deg lykke og kjærlighet, bare vær litt klok og tålmodeig. Massevis av lykke til! | |
| Slurvesara | 2010-01-01 13:04 | |
 | Har ikke lest alle svarene dine, men syns Ø N hadde et meget godt svar. Hør på ham! | |
| HanneM | 2010-01-01 21:23 | |
| Fint å høre at rådene kommer til nytte! :-) Skjønner at problemet er at hun ikke vil snakke om dette, men som sagt... HUN trenger ikke prate om dette, du bare gir en beskjed om at den og den dagen finner dere på noe alle sammen (tror også det er viktig å presisere at dere ønsker at de skal være med, for det er jo hele poenget!) Hun får garantert med seg beskjeden din, og har da noen dager/uker på seg til å finne ut om hun vil være med på dette eller ikke. Kanskje hennes bror vil være med, og hun bestemmer seg for å holde seg hjemme, men da får det bare være slik! Ting vil synke inn etterhvert, men underveis er det, i mine øyne, viktig å opptre slik jeg nevnte i mitt forrige innlegg. Skal man få respekt, må man også vise respekt! Gleder meg til å høre fortsettelsen...:-) | |
| kariflyfly | 2010-01-01 22:59 | |
| Takk for innblikk i en velkjent problemstilling – for min del fra barnets vinkel. Jeg selv har vært den tenåringsjenta du beskriver - kjente meg så utrolig godt igjen i situasjonen, fra over 20 år tilbake. Her er mine erfaringer, det kan gi deg en ekstra vinkling: Mine foreldre skilte seg da jeg var 10 (jeg er nå 35), og både mamma og pappa fikk etterhvert kjærester. Jeg hatet mammas første kjæreste! (aldri pappas kjærester, det gikk helt fint). Jeg ville ikke snakke med mammas kjæreste, treffe ham eller prate om situasjonen med mamma eller andre i det hele tatt. Det skar seg helt. Forholdet mellom mamma og kjæresten endte til slutt (muligens etter et års tid), jeg vet ikke helt hvorfor, men mamma antydet en gang at min trenering av forholdet var årsaken. Så vidt jeg kan se i ettertid var min skepsis tilsynelatende helt uten grunn. Mannen var en helt ok fyr som forsøkte å være grei mot meg, og det var ikke fordi jeg ønsket foreldrene mine sammen igjen at jeg reagerte (det ville jeg nemlig absloutt ikke, det var en "lykkelig skilsmisse", og ganske lurt de ble skilt). I ettertid ser jeg min aggresjon mot kjæresten var grunnløs, dette var først og fremst noe jeg hadde bestemt meg for, og jeg var ikke villig (i min tenårings-trass muligens) til å forandre mening. Samtidig : Jeg husker at mamma brukte argumentasjonen om at "hun også har et liv" og "må komme videre", "lov til å være forelsket", etc overfor meg - og det provoserte meg bare enda mer. Det var akkurat som om det var det verste. Jeg ville at hun skulle se MEG, og skjønne hva det var jeg tenkte på som tenåring midt oppe i det hele. Vet ikke egentlig hvilke råd dette kan gi deg … Men husk at mye av grunnlaget for forholdet du og din datter skal ha resten av livet, legges nå i tenåringstiden. Å ha en mamma (og en pappa!) som forstår i denne perioden, er utrolig verdifullt. Som de skriver over her – respekt for din datters følelser er kjempeviktig! Forhåpentligvis har du møtt en mann som forstår at ting må ta den tiden det trengs, og gir du datteren din rom til å være den hun er – med de følelsene hun har (om enn i dine øyne vanskelige å forstå) – så har du gode forutsetninger for at ting går bra til slutt. Veldig god ide med åpen invitasjon på middag – det avgjørende blir å ikke dømme om hun ikke blir med :-). | |